På sporet av en filmhistorisk konspirasjon?

En av mine faste følgere har påpekt at jeg sjelden anmelder svart-hvitt film. Det har vedkommende helt rett i, og det er ikke uten baktanke. For trenger virkelig filmkunsten enda en anmelder som velvillig lar seg forføre av dette billige trikset? Vi skriver 2017 og jevnlig produseres det fortsatt filmer uten farger. Jeg er lei av å høre at svart-hvitt er et kunstgrep som liksom skal gi noe til filmene. For er det ikke mer sannsynlig at det er en utspekulert måte for filmeliten å spare noen penger, samtidig som de kan høste ros fra et hjernevasket kritikerkorps? Jeg har siden 2012, da «The Artist» fikk Oscar for beste film, bevisst boikottet både svart-hvitt filmen (med unntak av Sin City 2) og Oscar-utdelingen. Det er vanskelig å slå fast hva denne elitære fetisjeringen av mangelen på farger egentlig bunner i, men jeg aner at mørke krefter er i sving, og at det er krefter som på ingen måte vil filmmediets beste.

Jeg har likevel bestemt meg for å komme med en svart-hvitt spesial, hvor dere får tre anbefalinger av filmer som faktisk er verdt å se, selv om de åpenbart mangler farger.